________________
Alf Hjorth-Moritzsen
Det er ikke
alene gjennom studiet av de store og berømte navn at en lærer
et lands kultur og åndsliv å kjenne. Også de mindre
kjente åndspersonligheter har krav på interesse, og kan med
stort utbytte studeres.
Thomas de
Quincey er vel ikke noe egentlig verdensnavn. Allikevel
fortjener det og huskes som navnet på en av Englands
betydeligste og merkeligste prosakunstnere. Få har som
han maktet å avlokke det engelske språk dets lyriske og
rytmiske skjønnhet.
Hans produksjon
- består for det meste av tidsskriftartikler og essays - og
omfatter et snes digre bind, som tar for seg allverdens
forskjellige emner: Litteratur, kunst, historie, sosialøkonomi,
filosofi, filologi, teologi m.m. Som den frodige og
geniale polyhistoriker de Quincey var - en av de siste - kan og
bør han i dag leses også utenfor den engelsktalende verden.
Siden hans død i 1859 har hans verker gjentatte ganger blitt
gjennopptrykket og utgitt. Han er en nesten enestående
personlighet i verdenslitteraturen, og en av det gamle Englands
mest originale ånder.
Hans mangfoldige
og spredte begavelse gjør det vanskelig å finne og fastholde
personen, mennesket bak verkene. Men takket være det
selvbiografiske materiale som de Quincey har etterlatt seg, er
det likevel mulig å danne seg et bilde av mannen, slik han var
i godt og vondt.
Thomas de
Quincey som var av norsk avstamming ble født den 15. august
1785 i et velstående kjøpmannshjem i Manchester. Faren
tilbrakte det meste av sin tid med handel og reiser utenfor
England og døde mens Thomas var liten. Lile Thomas kom
derfor til å mangle en fast og oppdragende hånd i sin
oppvekst.
Barndommen
tilbrakte han sammen med sin mor, søsken og et uttall
tjenestefolk på familiens store eiendom utenfor Manchester.
På skolen var
han litt av et fenomen. Han snakket og skrev flytende
gresk og latin. Uten videre kunne han oversette og lese
opp avisene på de klassiske språk. Som 15 åring ønsket
han å studere ved universitetet i Oxford, men hans formynder
satte seg i mot og sendte ham i stedet til en latinskole. Her
fant han seg ikke til rette. Den bortskjemte gutten, vant til
store frie forhold, fikk problemer med å innordne seg skolens
snevre disiplin. Misfornøyd skrev han til moren : "
Kan jeg spørre, om noen kan være lykkelig eller bare tilfreds,
hvis de befinner seg under forhold som berøver ham sunnhet,
selskap, fornøyelser, frihet, de sysler han har anlegg for, og
for å fullende dette bildet, ikke tillater noen avveksling.
Jeg tror neppe du påstå at han kan det - og likevel er
denne beskrivelsen min egen."
En sommermorgen
i 1802 stakk han av fra skolen og loffet i den påfølgende tid
omkring i Wales. Han levde av røtter og bær og tjente
for øvrig til livets opphold ved å skrive kjærlighets- og
forretningsbrev for bøndene i området. Vinteren hutret
han seg gjennom under usle forhold i London. Nettene
tilbrakte han i huset til en pengeutlåner og streifet ellers
rundt i selskap med gatens løse fugler. En av disse
stakkars pikene, Ann fra de skitne fortauene i Oxford Street,
frelste hans liv, men forsvant for ham. I sine
selvbiografiske "Bekjennelser" omtaler han henne på
en rørende og vemodig måte. Hennes navn ble like godt
kjent i England som Raskolnikoffs Sonja ble i Russland.
Han hadde
antagelig sultet hjel i London om ikke en bekjent hadde tatt seg
av ham, og sørget for å forsone ham med sin familie. Året
etter fikk han sitt ønske oppfylt og ble skrevet inn ved
universitetet i Oxford. Her fikk han mulighet til uten
tvang å pleie sine interesser, og her åpnet det seg en verden
for ham som snart skulle bli hans egen: Bøkernes og
litteraturens verden.
På reiser rundt
om i England stiftet han bekjentskap med intellektuelle og
kunnskapsrike mennesker, hvorav spesielt den såkalte "Sjøskolens
diktere" ; Coleridge, Wordswort, Southey og Charles Lamb
hadde dyp og varig innflytelse på hans intellektuelle
utvikling, og senere kunstneriske løpebane.
I Oxford leste
og grublet han over alle slags problemer, studerte latin, gresk,
hebraisk, skaffet seg kjennskap til tysk og engelsk litteratur.
Han la også grunnlaget for en boksamling som etter hvert
skulle inneholde adskillige tusen bind. Desverre for
de Quincey var det også her han startet å misbruke opium.
Livet på loffen hadde undergravet hans på forhånd skrøpelige
helse, og for å redusere smertene begynte han å ta opium.
I 1804 prøvde han etter anvisning fra en studiekamerat for første
gang den stimulerende og ødeleggende giften som skulle komme
til å formørke hele hans liv. Om dette første forsøk
skriver han selv ; "O, himmel for en forandring ! En
ny og forklaret sjel løfter seg fra uanede dybder ! En
ukjent verden stiger frem fra mitt indre, en verden jeg har båret,
men ikke ant eksistensen av. At mine legemlige smerter
opphørte var for ingen ting å regne mot det hav av himmelsk
lykksalighet som ble åpenbart for meg. Her var
legemidlet for alle menneskelige sorger. Her var lykkens
hemmelighet, som filosofene i så mange århundreder hadde drømt
om. Lykksalighet kunne kjøpes for en penny og bæres i
vestlommen. Transportable ekstaser kunne oppbevares på
flaske, og sinnsro kunne sendes med posten ..,,"
Dette var etter
første gangs nytelse av opium. De Quincey skulle senere få
erfare at det ikke eksisterer noen himmel uten hellvete.
Noen år senere
meldte han seg opp til embedseksamen. Men etter å ha
bestått den skriftlige eksamen med glans, forsvant han
plutselig fra den muntlige eksamen, sansynligvis under påvirkning
av opium, og fikk aldri avlagt eksamen.
Formuen som han
fikk utbetalt ved myndighetsalderen, satte han i stand til å kjøpe
seg en villa i høylandet i Cumberlanddistriktet. Her
levde han et stille, tilbaketrukket liv, omgitt av bøker.
Han leste, skrev og tilbrakte mye tid i den vekslende naturen.
Heksen var stadig dårlig og opiumsforbruket økte jevnt.
I begynnelsen tok han bare små doser og kun hver tredje uke.
Men i henhold til narkomaniens ubønnhørlige lov måtte dosene
økes, og giften fikk mere og mere makt over ham. I 1813 måtte
han ta opium hver dag. Han inntok giften i form av
opiumtinktur, eller Laudanum som det kalles. Nesten med
stolthet forteller han om de veldige doser han har inntatt.
Etter hans egne opptegnelser skal hans dagkige forbruk ha vært
helt oppe i 12.000 dråper Laudanum hver dag. Dette
tilsvarer et forbruk på 35 gram om dagen. Det er neppe
tvil om at adskillige av det fantastiske og drømmeaktige i de
Quinceys forfatterskap er inspirert av opium.
I 1816 giftet
han seg med en vakker bondedatter fra området, og i noen år
klarte han å bekjempe lasten - men deretter tok den igjen overhånd,
og han forble opiumsnarkoman inntil døden innhentet han 45 år
senere. Alle avvennings- og reduksjonsforsøk mislyktes
og forverret kun hans tilstand.
Fra ekteskapets
første lykkelige år har Thomas de Quincey med sin følsomme
stilkunst anslått stemningen i hjemmet en stormfull
vinteraften:
"La det være
en beskjeden liten bolig. liggende i en liten dal, 18 miles fra
nærmeste by. Ingen vidstrakt dal, men omkring to miles
lang og gjennomsnitlig trekvart mile bred, med den fordelen, at
alle kjenner hverandre og mer eller mindre setter pris på
hverandre. La fjellene være skikkelige
fjell, mellom 3000 og 4000 fot høye, og den beskjedne bolig en
virkelig beskjeden , eller (for å holde meg til sannheten) en
hvit villa i ly av blomstrende busker, valgt slik at de bærer
blomster i rekker langs muren og i klynger omkring vinduene
gjennom alle vårens og sommerens og høstens måneder, fra maimånedens
rose til det slutter med jasmin. La det
imidlertid verken være vår, sommer eller høst, men vinter, når
den er på det strengeste. En hver kjenner sikkert det
guddommelige velbehag, som føles ved arnen en vinterdag;
tente lys klokken fire, varme tepper foran kaminen, skoddene
lukket, gardiner i rike draperier langs gulvet, mens vind og
regn raser lydelig utenfor. Også te og en vakker
teskjenkerske. For teen vil alltid, selv om den latterligjøres
av de som er født med grove sanser eller har fått for meget
vin eller ikke er mottakelige for et så forfinet
pirringsmiddels innflytelse, være de intelektuelles
yndlingsdrikk. La så en kunstner male meg et
værelse 17 ganger 12 fot og ikke over syv og en halv fot høyt.
Dette kaller vi her i huset med lovlig ærgjerrighet for
dagligstuen, men den benevnes også, og med større rett,
biblioteket. For skjebnen vil, at bøkere er det eneste
gode, hvor jeg er rikere enn mine naboer. Jeg har omkring
fem tusen, samlet siden jeg var 18 år. Derfor maler,
anbring så mange du kan i dette værelset, la det være stappet
med bøker ! Og mal meg dessuten et godt bål i kaminen.
Mal meg nært ved ilden et tebord, og da det er innlysende at
intet levende vesen kan komme på besøk en slik stormfull
aften, så sett kun frem to kopper. Og hvis du forstår,
hvordan slikt skal gjøres, så mal meg en i enhver henseende
evigvarende tepotte. For vanligvis drikker jeg te fra åtte
om aftenen til fire om morgenen. Og da det er høyst
ubehagelig å lage te, eller selv skjenke den opp, så mal meg
en yndig ung kvinne som sitter ved bordet. Mal hennes
armer som Auroras og hennes smil som Hebes - men nei, kjære
Margareth, la meg ikke, selv for spøk, antyde, at din evne til
å spre lys i min bolig beror på noe så forgjengelig som
personlig skjønnhet, eller at dit engleaktige smils trolldom
faller innenfor en jordisk pensels område. Gå videre min
gode maler, til noe som ligger mere i din makt.
Det neste som skulle fremstilles skulle naturligvis være meg
selv, et bilde av opiumsspiseren med sitt lille gyldne gjemme
for den forferdelige gift liggende ved siden av seg på bordet.
Nei du kan like godt male det virkelige gjemmestedet, som ikke
er av gull, men av glass og så likt en jordisk vinkaraffel som
vel mulig. Deri kan du tømme en porsjon rubinrød
opiumstinktur - det, og et tysk metafysisk verk ved siden av,
vil i tilstrekkelig grad bevise at jeg er i nærheten. "
Noen år etter
at han giftet seg tapte de Quincey hele sin formue i et
bankkrakk. Fra nå av var han utelukkene henvist til å
forsørge seg og sin etterhvert omfangsrike familie med det som
hans penn kunne innbringe. En kort tid fungerte han som
redaktør for en liten lokalavis, men leverte deretter i løpet
av 30 år, artikler og essays til forskjellige tidsskrifter og
blader. Hans enorme kunnskaper på nesten alle områder,
hans fabelaktige hukommelse, stilistiske geni og store flid
satte han i stand til på den måten å tjene store summer.
Allikevel var han i hele sitt liv i konstant pengenød. I
følge de anekdoter som fortelles om han, var han upraktisk og
totalt blottet for økonomisk sans.
På grunn av
sine mange litterære forbindelser var hans nærvær ofte nødvendig
enten i London, Edinburgh eller Glasgow, hvor han var henvist
til å skaffe seg et tilfeldig logi. Som regel leide han
et par værelser, hvor han bodde til de, takket være hans
samlermani, var overfylt med bøker og papirer. Når han
ikke lenger kunne finne plass, låste han simpelthen døren og
flyttet til et annet sted, men fortsatte å betale leie til
tross for at han aldri satte sine ben der mere. Når han
på denne måten betalte leie for inntil fem - seks leiligheter
i forskjellige bydeler og til og med i forskjellige byer, noe
som var tillfellet ved hans død, forstår en bedre hvorfor
pengene ikke strakk til.
I 1821
offentliggjorde han i det berømte "London Magazine"
sitt hovedverk, den fasinerende selvbiografien "En engelsk
opiumsspisers bekjendelser". Året etter utkom den i
bokform og vakte umåtelig oppsikt. Ikke minst ved utilslørte
skildring av en narkomans kamp for å slippe ut av opiumets
hellvete. Det er spennende og ubarmhjertig
bekjennelsesskrift av stor psykologisk og patologisk interesse.
Et verdig sidestykkke til Rosseaus "Bekjennelser"
Sammen med de
tre bøkene; "Erindringer om Sjøskolens diktere",
"Den engelske Diligence" og "Selvbiografiske
skisser" er opiumsdrankerens bekjennelser det av hans
skrifter som har fått størst utbredelse og lengst vil bevare
hans navn fra forglemmelsen. En fransk oversettelse av
ingen ringere enn Alfred de Musset kom allerede i 1828.
Senere ble den oversatt av Charles Baudelaire. På norsk
kom boken i 1878 i en noe forkortet utgave. I Sverige ble
den utgitt allerede i 1869, mens den i Danmark først utkom så
sent som i 1921. Johan Ludvig Heiberg hadde imidlertid
allerede i 1827 gjort oppmerksom på boken i "Kjøbenhavns
flyvende post" og oversatt noen kapitler av den.
Thomas de
Quincey skrev også en historisk roman, "Klosterheim",
med skildringer fra tredveårskrigen i Tyskland. Den var i
sin tid meget ettertraktet og ble dramatisert og oppført med
suksess i London.
Hans mindre
arbeider spenner fra vitenskapelige sprenglærde avhandlinger
over litterære essays til humoristiske skisser, som bør leses
på grunn av den lekende letthet og språklige skjønnhet, han
behandler selv de mest knusktørre emner. Dessuten forstår
han som få å skrive menneskelig oh menneskelige ting og
forhold. Det er ikke for mye sagt å hevde at de Quinceys
prosa hører til den engelske litteraturs uforgjengelige
skatter.
Sine siste år
tilbrakte de Quincey med, på en forleggers oppfordring, å
samle sine spredte avhandlinger i til sammen 14 bind. Han
arbeidet også med "Englands historie" i 12 bind, men
rakk ikke å fullføre dette. Den 8. desember 1859 døde
han i sitt hjem i Edinburgh, nesten 75 år gammel.
Thomas de
Quincey var gjennom hele sitt liv en bokorm og en skrivekule -
det beviser hans produksjon. Men han var også en
selskapsløve i ordets beste betydning - i følge beretninger
fra hans samtid. Han var utvilsomt sin tids største og
mest sjarmerende konversasjonskunstner. De Quincey hørte
ikke til de skribenter som på trykk synes åndfulle, men i
muntlig samtale blotter sin uvitenhet. Hans fine åndskultur
og solide dannelse kom for dagen både i selskapelig lag og på
tomannshaånd. Om hans konversasjonskunst fortelles
dr.phil. K.F.Plesner, som inngående har studert denne periode
av engelsk åndsliv, i sin bok "Elia og hans venner" -
"Alle som kjente ham, priser hans tales trolldom. Med
sølvklar melodisk stemme kunne han tale og tale hele kvelden.
Han kunne falle inn i et hvilket som helst samtaleemne og
utfolde hele sin uhyre kunnskap, belyse det med anekdoter,
innfall og sammenligninger. Fast og smidig som en slange i
sin form fortryllet han hele den lyttende krets til langt på
natt.
De Quincey kan
uten videre tas til inntekt for dem, som Georg Brandes, vil
hevde at den formfulle samtale er en ufravikelig betingelse for
en god prosa.
Som usnobbet og
rettlinjet person var han like elskverdig overfor fattige som
for rike, for gamle som for unge. Samfunnets stedbarn møtte
hos ham samme høflighet og hensynstaken som dets foretrukne.
Han var flittig
som få, og ved flid hadde han ervervet seg sin fine kultur og
dannelse. Allerede som 20-åring hadde han lest og
tilegnet seg et helt bibliotek, og langt opp i sin høye
alderdom fortsatte han utrettelig å følge med på alle åndslivets
felter. Foruten sitte eget land litteratur bar han en
kjenner av den greske og latinske. Han hadde også, som
den gang var et særsyn, dyptgående studier i tysk diktning og
filosofi bak seg. Dessuten leste han alt han kom over av
medisin og sosialøkonomi. han egne filosofiske og økonomiske
skrifter nyter i fagkretser stor anseelse og omtales blant annet
av Stuart Mill med stor respekt.
Dog er det
hverken som filosof, historiker, kritiker eller noen av de mange
andre vitenskaper hvor han har forsøkt seg at han har erobret
en plass i kulturhistorien. Det er som stilist,
prosakunstner og språkfornyer, at Thomas de Quincey har gjort
sin største og blivende innsats. Han vil leve og huskes,
så lenge engelsk språk skrives.
