Vi vet
mye om skrifttegn og alfabeter,
om ordets makt og om stuntpoeter.
Det startet med runer og kiler på stein
som handlet om reiser og utslitte bein.
Så kom papyrus og ord fra profeter
om Jerikos murer og herrens trompeter.
Vi
vet hvordan skriften vokste seg stor
fra Kina i øst og til Island i nord.
I kjølvannet oppsto det mange kulturer
skrifttegn, bokstaver, en rekke strukturer.
Munker og andre som satt der og skrev
bevarte vår arv gjennom timer med strev.
Vi
vet at de færreste eide en bok
denslags var forbeholdt den som var klok.
Så var det en dag at en fremsynt person
fikk laget den første publikasjon.
Gutenbergs bibel ble trykt på papir,
kunnskapens største og første safir.
Vi
vet at frem til vår egen tid
har skriften vært kilde til uro og strid.
Pavene bannlyste folk med sunt vett
mens Stalin forbød kritikk i Sovjet.
Desverre finnes det fortsatt på jord
steder hvor mennesker nektes sitt ord
Vi vet
om bokbål og hvordan det går
med de som forbyr at skriften består.
Under rop og skrik og med mye gnål
ender de opp på det samme bål.
For kampen om ordet må kjempes hver dag
mot despoters geskjeft og skumle bedrag.
Vi
vet at ordet er plagsomt i blant,
til irritasjon for en hver ignorant.
Det underbygger et godt argument
og rettes gjerne mot en konkurrent.
Men bedre å rammes i opplyst forstand
enn å leve på dumhetens mørke rand.
Vi vet
ikke sikkert hva fremtiden blir
vil PC og data erstatte papir.
Skal bøkene leses i små apparat
med RAM og av plast, et skralt surrogat.
Vi får håpe at boken består slik den er
av heftet papir og med ryggen av lær.
Vi vet
ikke hvem du var kjære venn
som første gang skrev ned en tanke med penn.
Men takk du ordets stolte soldat
som skrev og lagde det første diktat.
Du skjønte at kunnskap er enkel å bære
og ble så den første litterære.
