Spøkelsesbyene i det sydvestlige USA ligger som tause vitnesbyrd om de prøvelser mennesket utsettes for i sin søken etter et bedre liv.

________________
Ulf Hjorth-Moritzsen

For den nysgjerrige besøkende kan fjellområdene i den vestlige delen av Arizona by på spennende og uventede opplevelser. I de ufruktbare dalene langs Coloradoelva finnes nemlig levningene etter en rekke forlatte gruver og byer.

Slitets melodi
Som vitnesbyrd om menneskets feilslåtte søken etter rikdom ligger de forfalne restene etter gårsdagens lykkejegere der og minner oss om vår egen forgjengelighet. De fleste steder står bare grunnmurene igjen etter det som en gang var levende samfunn hvor flere tusen mennesker kunne tjene sitt brød. I dag finnes her ikke brød, ingen McDonalds eller 7-11, bare ruiner og saguarokaktus til minne om sliterne som la igjen så mye av sjelen sin blant de ørkengråe fjellene. Mens du står der og betrakter forfallet samtidig som den nådeløse sola suger kreftene ut av kroppen din, kan du om du skjerper sansene dine, ennå fornemme sleggeslagene og lukte svetten etter pioneråndens siste representanter.

For besøkende som forstår å skille mellom begrepene ensom og forlatt er det mulig å bli venner med disse ørkenspøkelsene, og for mitt eget vedkommende har det blitt en glede å gå på oppdagelsesferd blant disse levningene etter en forgangen tid.

Solnedgang i Cerbat
En kveld tilbrakte jeg på vestsiden av Cerbat, høyt over Mineral Park. Etter å ha slått leir, betraktet jeg sola som gikk ned bak fjellene i vest mens den kastet sine siste stråler mot fjellene på motsatt side. Hver eneste kløft og slukt var som raderinger. Den klare tørre luften fikk fjellene langs Coloradoelva i det fjerne til å fortone seg som om de bare var noen kilometer borte.

Gradvis forandret fargen på fjellsidene seg fra gyllen til brun. Den brede dalen under meg ble etter hvert grå med blå skygger, en merkelig lilla farge flimret forbi et lite øyeblikk før den gikk over i fiolett. Fjellsidene i øst glødet nærmest hvitt lenge etter at sola hadde forsvunnet, og i vest bredte det seg en rosa etterglød samtidig som stillheten senket seg over landskapet. I denne dype stillheten hørtes bare den melankolske sangen til en fugl og sprakingen fra leirbålet. Resten av naturen stoppet nærmest opp i respekt for den betydningsfulle solnedgangen. Senere i kveldingens stille og kjølige atmosfære sendte de første stjernene sine hilsener til den sovende byen som en gang hadde forsynt ørkenen med både lyder og lys. Snart kastet også fullmånen sitt trolske lys over en gammel mølle og noen få steinhytter.

Plutselig med en nokturne melodi våknet ørkenen til liv. Et kor av insekter sang chanties i en vibrerende tone mens den kjølige aftenbrisen fikk det til å suse i noen ynkelige ørkenbusker. En spottefugl trillet i vei mens en ugle frembrakte lave ul i nærheten. Kveldstid i ørkenen består også av andre lyder, små lyder ... den kvikke lyden av et jordekorn i buskene, lyden av sand som blåses gjennom tørt gress, raslingen fra en klynge blomster og hylet fra en prærieulv i det fjerne. Dette er rekreasjon for sjelen og før du aner det har Ole Lukkeøye drysset sine drømmer over deg.

Soloppgang
Ved de første tegn til dagslys avbrytes stillheten bare av nøtteskrikene. Et lite tre ser ut som det strekker lemmenes sine og noen blomster rister av seg nattesøvnen. En overrasket hare med ørene rett til værs rynker på nesen og spretter i skjul. Endelig kommer solen frem og alt endrer seg. Dalen under meg våkner med et skuespill av farger og flyktige skygger, nok til at selv den mest kresne kunstner må holde pusten.

Etter hvert som solen stiger viskes også skyggene i landskapet ut. Varmedisen brer seg over ørkenlandskapet og kjedelig ørkengrå tar over som den dominerende farge. Det er tiden rundt solnedgang og soloppgang som setter de dypeste spor i sjelen til en besøkende i disse områdene. Muligheten til å få ta del i en disse naturopplevelsene rettferdiggjør absolutt de tøffe og utmattende timene i mellom.

Cerbat
Cerbat ligger ca 15 kilometer sør for Chloride eller ca 20 km vest for Kingman. I 1870 ble det oppdaget sølv i nærheten av Cerbat Wash og et lite primitivt smelteverk ble straks bygget. På grunn av områdets utilgjengelige beliggenhet og fiendtlige indianere ble ikke funnet utnyttet umiddelbart. I 1871 ble det imidlertid gjort et stort funn og snart ble det skipet malm fra The Golden Gem Mine. Det ble etter hvert dannet en leir her og i 1872 fikk Cerbat eget postkontor og ble snart den største og viktigste gruveleiren i Hualapai-distriktet. I 1873 overtok Cerbat som kommunesenter etter Hardyville, en posisjon byen beholdt i fire år inntil et stort funn ble gjort i Mineral Park like i nærheten. I midten av 1870-årene etablerte både advokater og leger seg med praksis i byen. Barer og restauranter gjorde god butikk og smelteverket gikk for fullt hele døgnet. Et vakkert tinghus og rådhus ble bygget, og på samme tid ble kommunens første henrettelse utført. Avisen Citizen i Tucson kunne rapportere at "Michael Dekay ble hengt i Cerbat .... for mordet på sin kone. Dette er den første henrettelsen i hele Mohave county, selv om det er mange som burde vært hengt for lenge siden om lov og rett hadde vært fulgt"

Før 1880 kunne en fra gruvene Sixty-three, Fontenoy, New York og Mockingbird utvinne sølv for opptil 600 dollars pr. tonn malm. I begynnelsen av 1880 årene var det slutt på storhetstidene, malmen inneholdt stadig mindre sølv og produksjonen ble redusert. I 1883 ble postkontoret nedlagt og byen var i ferd med å bli forlatt. På denne tiden bygde imidlertid Arizona Northern Mining Company et gedigent knuseverk med fem stempler. Denne installasjonen gjorde det mulig å fortsette gruvedriften med lønnsomhet og i 1890 bestemte USMail at postkontoret på nytt skulle åpnes. I 1907 ble det installert nok et knuseverk for å bearbeide slagget fra The Golden Gem Mine. Inntil da hadde gruvene i Cerbat produsert sølv og bly for over to millioner dollars. Det var gruvedrift i Cerbat helt frem til 1950 da det siste knuseverket ble nedlagt.

Spøkelsesbyenes fremtid
I området fra Hooverdammen og hele veien langs Coloradoelva ned til Yuma finnes det hundrevis av disse nedlagte gruvebyene. Hovedsakelig ble malm og metaller fraktet med båt på Coloradoelva. Det var håpet om rikdom og et bedre liv som fikk menneskene til å strømme til disse områdene. De fleste som kom hit hadde et kortsiktig perspektiv og forestilte seg at de i løpet av noen få år skulle ha skrapt sammen nok penger til å skape et bedre liv for seg og familien. Det var de færreste som fikk oppleve at drømmen gikk i oppfyllelse. Det forferdelige slitet i ørkenvarmen, sykdom, ulykker, alkohol og kriminalitet tok livet av mange, noe kirkegårdene bærer vitnesbyrd om. Mange ble svindlet og lang flere ga opp. I dag kan vi vanskelig tenke oss hva disse menneskene måtte gjennomgå i jakten på lykken. Dagens mennesker med sine krav til velferd og arbeidsmiljø ville ganske sikkert fått vanskeligheter med å klare seg i Cerbat eller noen av de andre gruvebyene langs Coloradoelva.

Det er synd at det amerikanske samfunnet ikke gjør nok for å bevare i hver fall noen av disse byene for ettertiden. De er minnesmerker over en tid og en mentalitet som aldri kommer tilbake. De representerer motet og optimismen til alle de millioner av mennesker som tok skrittet fullt ut, kastet av seg sine åk, og forlot familie og venner enten det var i Europa eller andre steder i verden for å slå seg ned i USA. Disse menneskene hadde selvstendighet, menneskeverd og troen på et bedre liv som drivkraft og har absolutt fortjent ettertidens anerkjennelse.

                                                        Advarsel !

Tilfredsstillelsen med å utforske din første spøkelsesby vil få deg til pakke sekken og begi deg på leting etter den neste. Etter hvert får du Spøkelsesbyfeber, og det er nesten umulig å kurere.