VALLEY OF FIRE

________________
Ulf Hjorth-Moritzsen

Så rart det enn kan virke, så har de fleste turister som besøker Las Vegas en tendens til å sperre seg selv inne i et område begrenset av Fremont Street, fra Main til Fifth, og av Las Vegas Boulevard (The Strip) fra Sahara til Tropicana.

Den statiske og ignorante turist
De spektakulære hotellene, lysreklamene, lekre lettkledde damer og spenningen med spill og gambling synes å skape et slags magnetisk felt som de færreste klarer å frigjøre seg fra. Og hvorfor skulle de egentlig det ? Gratis drikke, storslagne show, billig mat, gambling osv. fortoner seg nok mer forlokkende for de fleste enn strabasiøse rundturer i den glohete Mojave ørkenen. I følge statistikken kommer da også så mange som 20 millioner av de 25 millioner som hvert år besøker Las Vegas, ikke til å bevege seg utenfor dette området i det hele tatt. I en studie utført av hva besøkende til Las Vegas bruker tiden sin på, viste det seg at 75% av tiden gikk med til å spise, sove og gamble (Gjennomsnittlig bruker hver besøkende 100 dollar dagen på gambling). Videre gikk 8% av tiden med til konserter og forskjellige andre typer show, mens bare 7% av tiden ble benyttet til sightseeing. Dette til tross for at en innenfor en radius av noen få timers kjøring finner en rekke av de fineste og mest spektakulære severdighetene i hele det Sydvestlige USA.

Særtrekk
Et av de vakreste trekkene ved ørkenen i det sørlige Nevada er de briljante røde bergformasjonene som en finner spredt rundt i hele landskapet. Mange av disse formasjonene er med sine fantastiske farger ekstremt fotogene. Det beste tidspunktet på dagen for fotografering er tidlig på morgenen eller rett før solnedgang. Midt på dagen, når sola står rett over hodet ditt, viskes skygger og konturer ut, og dette gir blasse og diffuse farger. Så hvis du er ute etter gode bilder bør du senest komme deg ut av senga samtidig med sola.

Leaving Las Vegas
Her er et godt råd om hva du skal gjøre når du blir lei av kasino-miljøet i Las Vegas. Kast deg i bilen og ta I-15 nordøstover mot Salt Lake City. Fra "The Strip" kommer du inn på I-15 ved å kjøre vestover på Tropicana, Flamingo, Spring Mountain eller Sahara. Etter ca. 45 minutter kjøring kommer du til Moapaindianernes reservat. Moapaene har vært i dette området i århundreder og har rettigheter til taxfri handel. Ta av ved avkjørselen merket "Valley of Fire". Like ved avkjøringsrampen ligger det en interessant butikk og bensinstasjon, "The Moapa Enterprises Shop", etter norsk standard et ganske shabby etablissement, men de selger alt fra taxfrie sigaretter til fyrverkeri. Ta en titt på utvalget av indiansk kunst som tilbys til en relativt billig penge.  Indianerne i Sydvesten er kjent for sine vakre sandsteinsbilder og keramikk, dekorert med indianske mønstre i nydelige farger. Dette er attraktive og sjeldne minner å ta med seg hjem, og litt utenom det vanlige skrapet som tilbys turister. Jeg har aldri prøvd å prute med disse folkene, og det er heller ikke en del av kulturen i dette området. Men det er mulig at det lar seg gjøre.

Forberedelser
Før du kjører videre bør du benytte anledningen til å forberede bil og personer for ferden videre. Fyll bensin, sjekk vann, olje og lufttrykk. Ta med drikkevann, minst en galon pr. person og en galon for bilen. Har du kjøleboks med deg kan det være lurt å fylle opp med isbiter og mineralvann.

En ting til før du drar videre, skaff deg sololje om du da ikke allerede har det i bagasjen. Faktor 10 eller 15 holder ikke, du bør gå for minst faktor 30, med mindre du har vært ute i sola i ukevis og skaffet deg et lite grunnlag. Om du kjører convertible og har sparsomt med hår på toppen, bør du smøre godt med faktor 30 på ørene og i hårfestet. En del amerikanere har foretatt så mange ansiktsløftinger at hårfestet befinner seg i nakken, og for disse gjelder andre smøreregler. Sola er sterk i dette området, og vil relativt fort forårsake forbrenning om du ikke er påpasselig. Ut fra egne erfaringer anbefaler jeg derfor at du begrenser nordboerens latente forfengelighet med hensyn til brunfarge. Litt uforsiktighet kan fort og helt unødvendig bidra til å ødelegge flere dager av en surt fortjente ferie.

Skulptøren
Fra "The Moapa Enterprises Shop" er det bare en kort kjøretur til du kommer inn i The Valley of Fire. Denne dalen er helt overveldende. En bekjent av meg betegner den som en eneste stor skulptur, hvor Gud i egen person har vært kunstneren. Han har da også hatt kubikkilometer med bergarter å bearbeide. Og i tillegg har han brukt 150 millioner år på å fullføre jobben og bearbeide detaljene. Selve dalen er 10 km lang og 5 km bred, og består for det meste av brannrøde bergarter. Her finnes alle kulører, sinober, skarlagen, purpur, burgunder, magenta, oransje, gull osv. Et spektakulært syn som du for så vidt også kan finne mange andre steder i det amerikanske Sydvesten, men sjelden så besnærende som her.

Geologi
I geologisk sammenheng er bergartene i The Valley of Fire for ungdommer å regne. De eldste steinene i dette området er omkring 600 millioner år gamle, sammenlignet med de eldste bergartene på jorda som har en alder på ca. 4 milliarder år. Imidlertid skal en ikke langt av gårde før bergartene blir adskillig eldre. Fra en alder av 1 milliard år i relativt nære områder lenger øst, til 2 milliarder år i det nordvestlige Utah. Geologene mener at for ca. 1 milliard år siden støtte to store geologiske plater sammen i dette området. Dette medførte at landet hevet seg og dannet en gigantisk forkastning i nord-sør retning, omtrent midt i det som i dag er staten Nevada. Landområdene vest for forkastningen drev etter hvert bort og utgjør i dag deler av Asia og Sibir. De etterlot seg en enorm revne fylt med smeltet stein under en tynn stivnet skorpe. Etter hvert strømmet sjøvannet inn og dekket landskapet, og stadig større deler av kystlinjen sank under havnivå. Faktisk var hele det sørlige Nevada en del av kontinentalsokkelen.

Når du står midt ute i Dalen og lar blikket gli rundt i den brennhete ørkenen, er det vanskelig å forestille seg at dette området for 600 millioner år siden var dekket av flere hundre meter dypt vann fra horisont til horisont. Fossiler tyder på at det har vært et yrende liv i det varme og næringsrike vannet. Hele det sørlige Nevada er da også dekket av kalkstein og dolomitt, som er bunnfall og avsetninger etter sjødyr som levde her. Eksempler på dette kan en se i den sørlige delen av dalen. De grå bergartene i The Muddy Mountains er en eneste stor gravplass for et utall av vesener som levde i den eldgamle sjøen.

For 200 millioner år siden begynte kontinentplaten vest for Nevada å bevege seg mot det amerikanske kontinentet. Dette bevirket at landet hevet seg. Vannet trakk seg etter hvert tilbake, og langsomt ble landet til hva det er i dag. I perioden mens landet hevet seg, strømmet det store elver gjennom området. Disse brakte med seg tømmer som strandet og ble liggende igjen. En artig effekt av dette kan observeres i det store antallet forsteinede trær. I trestammene som ble dekket av leire og gjørme ble treet langsom erstattet, molekyl for molekyl, med kvarts og andre mineraler. Denne utskiftingen er så perfekt at årringer og små detaljer i treet er bevart for all ettertid. Slike levninger finnes i alle former og størrelser. Fra små fragmenter til hele trestammer i stein. Naturlig nok er disse steinene populære samleobjekter for besøkende, men parkvesenet anmoder om at en ikke må ta med seg slike suvenirer hjem.

Blant annet hevdes det at om du gjør det vil du bli hjemsøkt av sykdom, ulykke og fattigdom. I det nærliggende turistsenteret er det imidlertid fullt mulig å kjøpe noen eksemplarer for et par dollars, samtidig som det utstilles angerfulle brev fra ulykkelige og angrende turister som har returnert tyvegods for å bli befridd fra forbannelsen som har rammet dem.

Sol og vann
Om du besøker parken midt på dagen i sommerhalvåret kan du ikke unngå å bli merket av den enorme kraften som ørkenen utstråler. Den tørre heten og mangelen på vann er nærmest uutholdelig og bare tanken på å strande i dette området uten hjelpemidler er skremmende. I løpet av et par timers opphold ute i sola, setter du lett til livs en galon vann. Det er viktig å opprettholde væskeballansen, du bør derfor tilføre væske jevnlig. Ta med vann uansett hvor du går og drikk så ofte du har lyst. I motsatt fall vil du fort få merke hvordan sola suger kreftene ut av kroppen din. Personlig har jeg sjelden noe særlig matlyst når varmen er for sterk, men det kan være lurt å få i seg noe fast føde i tillegg til vannet. Ligg unna søtsaker, spis heller en banan eller annet som er rikt på karbohydrater. Søtsaker medfører høyt blodsukkernivå og gir tilsynelatende mye energi, men effekten varer bare en kort tid. Mellom klokka to og fire om ettermiddagen er sola på sitt sterkeste. Mitt råd er at du holder et lavt tempo i dette tidsrommet.

Når du forlater bilen bør du legge igjen beskjed som forteller hvor du skal og når du har tenkt å være tilbake. For lengre turer kan du gi beskjed til Parkrangerne ved Turistsenteret.

I juli 1915 var den pensjonerte kapteinen John J. Clark på tur gjennom dalen med en oksekjerre. I det uveisomme terrenget brakk hesten hans benet. Clark som hadde sparsomt med vann bestemte seg for å bli ved vogna og vente på hjelp, i stedet for å prøve å nå frem til folk. Clark døde av dehydrering og ble funnet under vogna. På stedet hvor Clark ble funnet er det reist et minnesmerke, sikkert ment både som en gest til den uheldige kapteinen, men også som en advarsel til andre reisende i området.

Grafitti
I dalen er det store mengder sandstein som er dekket av et lag med oksidert jern og magnesium. Når du risser i disse avsettes det hvite merker. Fortidens indianske graffitiartister har utnyttet dette til å lage spesielle og bemerkelsverdige helleristninger. Hovedsakelig finner en også disse symbolene igjen i kulturen til Hopi indianerne, men også typiske symboler fra Anasaziene kan finnes her. Dette støtter teorien om at Anasaziene utvandret fra dette området til Arizona og New Mexico, kanskje ble de fordrevet av Hopiene som opprinnelig kom fra øst.

The Valley of Fire ble i 1935 Nevadas første nasjonalpark, og i den anledning bygde The Civilian Conservation Corps en del sandsteinshytter for besøkende. Disse finner du i nærheten av en bergformasjon som kalles The Elephant Rock, like ved den østlige inngangen til dalen.

Når du først er i denne delen av dalen bør du legge turen innom Turist Senteret. Dette går nærmest i ett med terrenget og ligger i skyggen av et nærmest flammende fjell. Her får du kjøpt kart og postkort, interessante bøker og du kan også få forslag til korte eller lange turer du kan begi deg ut på i området.

Mouse’s Tank
I januar 1897 begikk Paiute indianeren Mouse to mord i Arizona. I tiden etter mordene brukte han Valley of Fire som skjulested. Det fortelles at han ofte skjulte seg i "Mouse’s Tank", en fordypning i fjellet hvor regnvann oppmagasineres etter kraftige regnvær. Selve "tanken" ligger godt skjult i terrenget, i bunnen av en labyrint av steinformasjoner, som går under navnet Petroglyph Canyon. Dette er en av de mest besøkte attraksjonene i dalen, og ligger like nord for Turist Senteret.

Mouse selv ble skutt den 11 juli 1897 av en manngard som var sendt ut for å fange ham, etter at han hadde plyndret hjemmet til en indianerkvinne.

Slå på sanseapparatet
Det er godt mulig å oppleve The Valley of Fire fra bilen, men det er en langt større og mere spennende opplevelse å bese området til fots. Enten du vil foreta en dagstur i The White Domes eller bare ta en fem minutters spasertur fra veien er det viktig å være klar over at om du skal få fullt utbytte av denne opplevelsen, må du bruke alle dine sanser. Som på så mange andre områder i livet får du omtrent like mye ut av besøket her som det du selv legger i det. Du må selv legge premissene og skape opplevelsene. Den storslagne naturen omkring deg krever utstrakt bruk av sanseapparatet. Dra inn den skarpe lukten av kreosot, og kjenn de ru overflatene på bergartene. Om du lytter kan du høre ekko fra gjerdesmettene som holder til her, og kanskje får du øye på noen av krypdyrene i dalen. Tenk på det enorme tidsrommet som ligger registrert i fjellformasjonene, og forestill deg fordums indianere som med tålmodig hånd hugget og skrapte ut sine helleristninger. Hva brakte disse folkene til dette ugjestmilde området ? De levde ganske sikkert i pakt med naturen og omgivelsene, og de overlevde. Tenk på ditt eget liv og reflekter over at parkområder som Valley of Fire er nødvendige for å bevare naturen, men også for å bevare menneskeheten.